Forlaget skriver om denne boka:
I det første større verket om vår idéhistorie er det ideenes norske uttrykk som er sentrale, uansett hvor ideene opprinnelig er kommet fra. Det er norsk tankeliv gjennom 1000 år, ikke landets økonomi eller sosiale strukturer som er tema. Hvordan har kvinner og menn i dette landet, fra vikingtiden til i dag, tenkt om verden, samfunnet og menneskelivet?
Tilliten til vitenskapen og troen på fremskrittet og utviklingen har sjelden væn større enn i den perioden dette bindet omfatter: 1850 til 1970. Fremstillingen er konsentrert rundt vitenskapens nye ideer og resultater, formidlingen av dem til den norske offentligheten, og refleksjonen og debatten omkring de nye tankemønstrene i litteraturen og hos kirkens og kristendommens talsmenn i Norge. Hvilke konsekvenser fikk de vitenskapelige tenkemåtene for synet på menneske og Gud, natur og samfunn?
Naturvitenskapenes innsikter bidro til bedre helse, større trygghet og økt materiell velstand for folk flest. Men vitenskapens invadering av stadig nye kunnskapsfelter, og enkeltvitenskapenes spesialisering og forsøk på frigjøring fra filosofi og teologi, utløste også intens ideologisk og faglig strid. Kunne man lenger ha et helhetsperspektiv på menneskelivet? Og hva betydde det egentlig å være idealist, darwinist, positivist, materialist, marxist eller anarkist?
Bindet handler også om hvordan en borgerlig offentlighet for alvor etableres i Norge. Stortingssalen, Universitetet, Studentersamfundet, Videnskabs-Selskabet i Christiania var viktige premissleverandører for idedebatten, ofte med tankegods importert fra Europas intellektuelle og politiske stormakter: Tyskland, Frankrike og England. Med utviklingen av forbedrede trykkemetoder skjedde en oppblomstring av fleksible formidlingskanaler som aviser, tidsskrifter, blader, pamfletter.
I særlig grad ble skjønnlitteraturen en viktig kilde til folks forståelse av seg selv og sin samtid, og litteraturen fikk en plass og betydning i offentligheten som senere tiders forfattere ikke har opplevd. Derfor var det ingen overdrivelse av historikeren Ernst Sars å kalle Norge i de siste tiårene av det 19. århundre for et «poetokrati»,et dikterstyrt samfunn. Et mål for det moderne gjennombrudds forfattere var å bidra til den alminnelige dannelse av folket, eller - som Henrik Ibsen sa - å lære nordmennene å tenke stort.
