Fra boken:
Om å være minst, bestandig
"Det var ettermiddag. Martin satt i vinduskarmen og tenkte igjennom livet. Han var i dårlig humør. For i natt hadde det skjedd igjen. Han hadde krøpet oppi Mammas seng. Lagt seg inntil. Men de skubbet ham vekk. Ned på det kalde gulvet. Du må sove i din egen seng, Martin, sa de. Du er stor, Martin, sa de. Du skal begynne på skolen, du må sove for deg selv, vi blir så slitne, Martin, sa de. Og nå var han i dårlig humør.
For det første var han trett. Og dessuten
regnet det ute. For det tredje var det ingen ting å
gjøre. For det fjerde var han bare i
veien. Han fikk bare kjeft. Fordi han krøp opp
i andres seng om natten. Glemte beskjeder og alt som er
viktig. Og attpåtil: Om en uke skulle han
begynne på skolen. Alle hakket på ham. Hele
tiden. Møkkadag. Og så var han minst. Det
var han forresten nesten alltid. Der ute i gresset pilte
en søkkvåt katt gjennom gresset for å søke ly. Martin gikk til
terrassedøren og åpnet. - Kom inn til meg, du, Burre, sa
Martin, og Burre lente seg mot benet hans. Gne seg
inntil. - Du er ganske liten, du også, sa Martin til
Burre."
