Forlaget skriver om denne boka:
En roman om håp og ukuelighet i en vanskelig tid i det tidligere Sovjetunionen.
To mennesker møtes på en iskald, snødekket jernbanestasjon i Sibir. Den ene, en gammel mann, spiller piano i mørket mens tårene siler nedover kinnene hans. Da toget til Moskva endelig kommer, deler de kupé, og pianisten, Alexeï Berg, forteller om den gangen i 1941 da han mistet alt i en av Stalins utrenskninger foreldre, en gryende karriere som konsertpianist, til og med sin identitet. Under falsk navn kjemper han mot den tyske invasjonshæren, overlever krigen mot alle odds og forelsker seg i datteren til en general. Det får katastrofale følger. Boken er en hyllest til håpet og den menneskelige utholdenhet.
