Forlaget skriver om denne boka: "Iraks moderne historie forteller oss at veien til et demokrati er stengt. Amerikanerne og britene burde vite bedre enn å tro at de kan få det til å vokse frem, når de snart fjerner Saddam Hussein og hans regime. Som irakere har vi de siste førtifem årene levd i en evig skygge av hat, hevn og aggressivitet. De få som har kjempet for ærlighet, rettskaffenhet og medmenneskelighet i styringen av landet vårt, er blitt kjørt opp i et hjørne for lenge siden, og de er stadig blitt færre. Nå er de så få at jeg ikke kan se at de kan gjøre seg særlig gjeldende i det nye samfunnet som vil måtte bygges opp etter krigen."
(Ala Bashir til Lars Sigurd Sunnanå nyttårsaften 2002, tre måneder før Bagdad falt.)
Saddam Hussein al-Tikriti var Iraks president og diktator fra 16. juli 1979 til 9. april 2003. Det var år med blodig krig, mellom Irak og Iran, invasjonen i Kuwait og Golfkrigen, nedslakting av kurdere og sjiamuslimer, FN-sanksjoner og alvorlig sult og nød blant Iraks befolkning - år der regimet ble stadig mer despotisk og korrupt, og der henrettelser, tortur og vilkårlige fengslinger og forsvinninger florerte. Bashir var ikke blant de millioner irakere som var tvunget til en tilværelse i elendighet. Han var på ett vis priviligert, på annet vis bastet og bundet - begge deler som en av Saddams utvalgte. Fra denne posisjonen gir han sin beretning om Iraks moderne historie, om Saddam og om noen av Saddams nærmeste. Mer enn noe viser Bashirs fortelling hvor vilkårlig avstanden var mellom tilværelsen på solsiden og det ytterste mørket, og hvor liten kontakt regimet hadde med virkeligheten og med landets befolkning i utøvelsen av sin absolutte og korrumperende makt.
