Forlaget skriver om denne boka:
Alf Prøysens beste noveller og stubber, valgt ut og presentert av Elin Prøysen.
Her fins kjente og kjære fortellinger, samt enkelte tidligere uutgitte prosastykker. Samlingen er lagt opp etter et menneskelivs kronologi: Barndommen, ungdommen med forelskelser og vei-valg, ekteskapets krinkelkroker, barnefødsler, og til sist stykker om livets avslutning.
Forlaget skriver om denne boka:
Prøysens muntlige språk og frodige bilder er uovertrufne. Han stiller på lag når du er som svakest og avslører deg når du er på ditt mest narraktige.
For ihuga Prøysen-forbrukere har det i mange år vært et savn at vi ikke kunne legge hans samlede i haugen av gode ønsker og håp for fremtiden - mellom Snorre, Folkeeventyrene og Ibsens samlede. En hel generasjon er vokst opp etter at Verker (1978) ble utsolgt. Prøysen i prosa imøtekommer mye av dette behovet, og det er all grunn til å rydde plass for den samlingen som nå foreligger. Tiden forlag og De norske Bokklubbene har latt Alf Prøysens datter Elin velge korttekster fra hele forfatterskapet. Resultatet er noen få noveller fra debuten Dørstokken heme (1945), mens flertallet utgjøres av stubber, opprinnelig skrevet for lørdagsutgaven av Arbeiderbladet. En virksomhet dikteren holdt gående helt til det siste.
Livssyklusen
Elin Prøysen har foretatt et personlig utvalg og begrunner dette i forordet. Det handler om unger, men her er ingen tekster for unger. Det handler om ungdommen, voksenlivet og til slutt om alderdommen. Under hver tekst får vi vite når og hvor den kom ut første gang, og hvor den siden har vært å finne. Utviklingen i et forfatterskap er interessant for ulike brukerkategorier, og nettopp på dette punktet er denne samlingen uovertruffen.
Kjappe riss
Felles for tekstene er at menneskene og situasjonene karakteriseres gjennom kjappe riss, ofte bare gjennom et par ord eller et uttrykk. Rammen er klassesamfunnet og tema den svake i omgang med den sterkere. Som alltid hos Alf Prøysen, er motivene hentet fra hans eget oppvekstmiljø på en husmannsplass i Hedmark. Men innholdet hever seg opp over tid og sted og inn i det allmenne.
På lag med den svakeste
Det er blitt hevdet at Alf Prøysen ikke lenger er aktuell, annet enn som kosegris til jul. Grågrenda eksisterer ikke lenger. Nei, men fattigdommen, og forskjellen på oss som har og de andre, de som ikke har, den lever i beste velgående. Menneskelig fattigdom er det også flust med. I det øyeblikk vi føler oss sterke nok, går vi løs på den svakeste - bak dørstokken heme, i bygdesamfunnet, religiøse grupper og nasjonalstater imellom. Det lille fernisset av anstendighet er lett å kvitte seg med, vanskelig å bygge opp. Alf Prøysen vet noe om dette. Tekstene hans er ikke likegyldige, de tar stilling. For noen år siden fikk Katja Cardenal visene hans oversatt til spansk. Nå synger hun dem på den andre siden av kloden. De handler nemlig også om folket i Nicaragua. Alf Prøysens tema er ikke avhengig av sjanger. Også korttekstene har den overraskende tankevekkeren i enden.