26 år etter at Susan Sontag skrev sine innflytelsesrike essay On Photography (1977, Pax Forlag 2004), tar hun sine standpunkter fra den gang opp til ny vurdering. Hun har begynt å tvile på at hennes ungdommelige påstand om at gjentatte eksponeringer av bilder av lidende nødvendigvis fører til redusert sympati, og at selve virkeligheten er gjort til et skue. Det synet at vår evne til å reagere på bilder med krig og grusomheter blir gjort «kjedelig» av «den uforsonlige utbredelsen av vulgære og rystende symboler» i vår grådige mediestyrte kultur er ifølge den eldre Sontag «i ferd med å bli en slags form for banalitet». Sontag oppfordrer oss til å hjemsøkes med de grusomme bildene. «Selv om de bare er tegn og umulig kan favne mye av den virkeligheten de refererer til, fyller de fremdeles en viktig funksjon.» Hun minner oss om at oppriktighet kan omvende en ren tilskuer til et vitne, og at det er hjertet snarere enn en finere form for logikk som kan føre bevisstheten til forståelse.
