Forlaget skriver om denne boka:
Gjennom skogen og over engene renner bekker og åer, svarte av menneskenes skjenselsgjerninger.
Her i Diluvias indre, ligger fortsatt krigen tungt over lander. For mens et lands hode er en by, er dets hjerte alltid landsbygden. Og det er et sykt hjerte, som banker hult og hastig, utslitt av å holde liv i den abstrakte ideen om en nasjon, utslitt etter å ha gitt kraft til tenkte grenser gjennom århundrer, sykt som hos en gammel mann.
Tretoppene danner en bølgende linje på hver side av veien, linjene møtes bak bilen, foran dem klorer trærne på omrisset av månen. Er det denne naturen menneskene skal vende tilbake til for å finne en ny, forsonende bevissthet? spør Contumax seg. Har han virkelig ment det? Hvis man søker seg tilbake til det opprinnelige, ubesudlet av det samfunnsmessige, finner man ikke bare en verden hinsides tanker om godt og vondt, der de samme grusomhetene finner sted, men uten navn?
Nicolai Houms første bok er en uvanlig roman og en ambisiøs debut. Fornøyelig og rystende lesning.
