Minima Moralia er et av Theodor W. Adornos mest sentrale kulturteoretiske verker. Adorno (1903-1969) var tysk jøde, og levde elleve år i eksil i USA, der dette verket ble skrevet.
Minima Moralia er et unikt erkjennelsesteoretisk skrift om filosofi som erfaringsform, <>. For Adorno er filosofien en melankolsk vitenskap. I denne boken holder han frem en form for hverdagslivets fenomenologi.
Minima Moralia (1951) består av mores, moralske tanker om stort og smått, i form av aforismer, fragmenter og epigrammer. <>, skriver Adorno, og hevder at verden i økende grad blottes for mening. Redningen fins i meningsgivende mikropraksiser, blandt annet i et reflektert og sansende forhold til alminnelige ting rundt oss. Her er notater om nips og film, arbeid og ekteskap, fremmedord og fremmedgjøring. Dessuten et miniessay om gavegivningens forfall, og tanker om Henrik Ibsens betydning. Både på og mellom linjene kritiseres den brutale fascismen. Boken ender med en slags hallusinasjon om en fremtidig og forsont verden. Ikke minst fremheves skrivingens og tenkningens betydning: "For et menneske som ikke lenger har et hjemland, blir skrivingen et sted å bo".
Oversettelse og innledning er ved Arild Linneberg, som er professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Innledningen har tittelen À propos Th.W. og Busteper, og handler bl.a. om barnelitteraturens betydning for Adornos moralske tenkning.
