I Forhenget fortsetter Milan Kundera sine refleksjoner om romankunsten, og videreutvikler dermed tanker som ble påbegynt i de to tidligere verkene Romankunsten og Forrådte testamenter. Han tar leseren med fra høydepunkt til høydepunkt i litteraturhistorien og viser hvordan det ene verket står i dialog med det andre på tvers av landegrensene. For romanens historie kjenner ikke nasjonale grenser, verkene hever seg i stedet over dem ved å avsløre ukjente sider ved menneskenes liv - sider som verken sosiologien, psykologien eller filosofien er i stand til å avdekke.
«Et magisk forheng som var vevet av legender, var hengt opp foran verden. Cerventes sendte don Quijote ut på reise og rev forehnget i stykker. Verden åpnet seg foran den vandrende ridderen, i all sin prosas komiske nakenhet.» Et forheng skapt av konvensjoner, fordommer og forutinntatte holdninger, henger alltid mellom mennesket og verden. Ved å rive forhenget i stykker baner Cervantes vei for romankunsten, uten hvilken Europa ikke ville vært det samme.
