Forlaget skriver om denne boka:
César Vallejo ble født i en liten landsby i Andesfjellene i Peri i 1892, og døde fattig og lite berømt i Paris i 1938 etter femten år i eksil. Han etterlot seg en stor produksjon, men fikk utgitt bare to diktsamlinger mens han levde, samt en sosialrealistisk roman og en reportasjebok fra Sovjetunionen. Etter hans død steg berømmelsen fort. De første etterlatte diktene ble produsert av spanske arbeidere og distribuert ved fronten under den spanske borgerkrigen, og i dag regnes Vallejo som det 20. århundrets fremste latinamerikanske lyriker ved siden av Pablo Neruda, og en av de virkelig store anti-fascistiske dikterne.
Vallejo kan ikke plasseres i bås. Han er blitt mytologisert som kommunist, postkolonial profel, romantisk rebell, agitator, avantgardist, ekstremist - kanskje er han en slags pre-post-moderne vandrer i historiens hjemløsthet. Hvis ett slektskap skal holdes frem, må det være med Charlie Chaplin, som Vallejo var dypt inspirert av. I diktene hans finnes, side ved side, sult og komedie, stor sorg og stor nøkternhet, latter og verdighet bak lasete filler, en fandenivoldsk omkalfatring av dominerende retorikker.