Isabel Allende er tilbake med en ny, selvbiografisk bok - i forlengelsen av
Paula - der hun forteller, henvendt til nettopp datteren Paula, hvordan livet hennes har vært siden Paula døde.
Alle hennes gamle og nye lesere vil fryde seg over dette oppkommet av fortellerkunst, selv om mylderet av slekt og venner og tilhørende anekdoter kan gjøre noen hver tummelumsk iblant.
Her får vi vite at hun satte alle inntektene fra Paula i et fond for barn i u-land, slik at ingen skulle si at hun skrev en bok for å tjene penger på sin datters død.
Her blir leseren kjent med den nye storfamilien i USA, mannen Willie og hans to sønner, hans datter Jennifer, som har stoffproblemer, og Isabels sønn Nico, som lider av det samme som Paula døde av.
I en strøm av anekdoter, glitrende fortalt, slik vi er vant til i Allendes romaner, møter vi i denne medrivende selvbiografien de mest utrolige skikkelser, der den fargerike moren og den minst like eksentriske agenten hennes i Spania, foruten en synsk dame, spiller viktige roller. Å være kort av vekst og å bli eldre er også noe av det hun setter muntert-kloke ord på. og på en interessant måte avdekker hun linjene mellom levd og diktet liv. Alt i alt et frydefullt innblikk i et overdådig forfatterverksted.