Poetikken, som ble forfattet for mer enn 2300 år siden, fikk enorm innflytelse fra renessansen av, da Aristoteles' skrifter ble gjenoppdaget. De sjangertrekkene og kriteriene for god diktekunst som Aristoteles utarbeidet og definerte, er blitt en referanseramme for all ettertid. Nå foreligger verket i ny norsk oversettelse.
Den litteraturen som fantes i Aristoteles' samtid, og som følgelig er fokus i dette verket, var helteepos som Iliaden og Odysseen, og scenekunst i form av tragedier. Aristoteles deler diktekunsten inn i tre hovedsjangere: eposet, komedien og tragedien, men fokuserer på tragedien, som han anså som en overlegen kunstform. Blant de tragediene Aristoteles hadde å velge mellom, finner vi verk av kjente greske dramatikere som Evripides, Aiskhylos og Sofokles.
Det som kjennetegner Poetikk, er systematikken i Aristoteles' behandling av litteraturen. Han lager presise inndelinger og beskrivelser, og lanserer begreper som fortsatt er i bruk, som fabel, karakter, hamartia, anagnorisis, peripeti og mimesis.
Det er også hos Aristoteles kravet til dramaets enhet i tid, sted og rom har sin opprinnelse. Poetikk har blitt lest, studert og referert til gjennom hundrevis av år, av store teoretikere og forfattere som klassisismens Boileau og romantikkens Goethe, samt preget vår forståelse av dramaturgi helt frem til i dag.
«Poetikken rommer sin egen lille poetiske agõn, eller tevling, når Aristoteles avslutter (den første boken av) verket med en sammenlignende karakteristikk og vurdering av eposet i forhold til tragedien: Eposet er dømt til å tape. Iallfall når saken føres med Aristoteles som advokat for begge sider.»
Øivind Andersen i etterordet til Poetikk
