«... Jeg har møtt mennesker som har levd i de barske bakgatene i etterkrigstidas Oslo og har endt opp i elendighet og ydmykelse i en trygdebolig i Mandal eller et bo- og behandlingssenter i Bærum, eller som har karret seg på land og skaffet seg et anstendig liv i Helsinki eller Fredrikstad. ... Mine vandringer har også gått innom skjønnlitteraturen. Jeg har ofte blitt slått av hvor parallelle historier som fortelles av virkelighetens romanfigurer og av skjønnlitteraturens. Og det lar seg ikke gjøre å behandle den kulturhistorien som er knyttet til åndssvakeomsorgen, uten å gå dypere inn i det forrige århundrets dystreste kapittel, nemlig rasehygienen, særlig slik den ble satt i system av den tyske nazismen og Det tredje rike. Hitlers holocaust mot de utviklingshemmete og handikappete ligger et stykke unna den norske virkeligheten, men kanskje likevel nærmere enn vi liker.
Men først og fremst handler boka om menneskene som befolker denne historia. Det er dette folket som er historia. Det er beretningene til dem som var innom eller levde hele liv på institusjonene, som er bokas kjøtt og blod. Og der den menneskelige hukommelse kommer til kort, tar arkivene, folketellingene, avisklippene, folkeminnet og litteraturen over og supplerer kunnskapen.»
Boka er skrevet for alle samfunnsengasjerte personer, spesielt de som har interesse for og kanskje erfaring fra denne delen av norsk institusjonsvesen; omsorgen for utviklingshemmete.
