Gjentagelsen utkom 16. oktoer 1843, tre kvart år etter den store boken
Enten-
Eller og samme dag som skriftet
Frygt og Bæven, Kierkegaards studie av Abrahams vilje til å ofre Isak. Gjentagelsen er skrevet etter at forlovelsen med Regine Olsen ble brutt, og ble stort sett forfattet under et Berlin-opphold, men gjennomgikk ganske vesentlige endringer etter at Kierkegaard fikk høre at Regine hadde forlovet seg igjen, med en annen. Det er altså Kierkegaards egne livsvalg og deres moralske og filosofiske implikasjoner som er utgangspunktet for filosoferingen i boken.
Vi møter tre personer: den fiktive forfatteren, figuren Constantin Constantius, en "estetiker" etter skjemaet i Enten-Eller ; en ung mann, bare kalt "Det unge mennesket", som sender en rekke høyst personlige brev om sin ulykkelige kjærlighet og sine religiøse svermerier til Constantius, samt Job fra Det gamle testamente, som på et tidspunkt blir en besettelse for den unge mannen. Først da den unge mannen får vite at den han elsker, har giftet seg, får han fred - fred til å bli seg selv, bli dikter.
Temaet er det filosofiske begrep gjentagelsen, som utforskes fra meget forskjellige kanter og ikke minst dikterisk i boken - dette er, ved siden av Forførerens Dagbog, det mest romanaktige av Kierkegaards bøker.