Forlaget skriver om denne boka:
Da privatetterforsker Mary Reklev pensjonerte seg, brant hun arkivet for å bli kvitt sakene hun hadde jobbet med. Det fjernet alle spor til klientene, men ikke sporene klientene hadde satt i henne. Synet av mannen som lå i krampegråt på gulvet, blikket til kvinnen som ble terrorisert av sin mann, fortvilelsen til ingeniøren hun trakk ut av en container, bønnen i øynene til barnet som ikke greide å leve med morens forsikringssvindel, den tillitsfulle klemmen til unggutten hun var i ferd med å forråde lot seg verken viske ut, eller brenne opp.
Mary Reklev startet Norges første private etterforskningsbyrå sammen med sin politiektemann, Gunnar Reklev, i 1966. I de førti årene Mary drev byrået forble innholdet i sakene stort sett det samme, men måten å etterforske på forandret seg drastisk. Boken gir et innblikk i hvordan det var, og er, å være privatetterforsker, en virkelighetens Varg Veum, eller Nancy Drew for å være kjønnsriktig. Den går bak myten om et loslitt kontor med fulle askebegre og en halvflaske i skrivebordskuffen, og tar deg med til trivelige lokaler med tepper, planter og en tekopp.