Jean-Jacques Rousseaus hovedverk fra 1762 ble utgitt samme år som Du contrat social. Boken ble påbegynt høsten 1758 som en avhandling om oppdragelse, men ble senere omarbeidet til en roman "om menneskenaturen". I boken argumenterer Rousseau for en ny oppdragelse som i frihet skulle utvikle mennesket til naturlighet. I sentrum står de to personene Emiles og Sophies oppvekst og utvikling frem til voksen alder. Med sin understrekning av barnets selvstendige verdi, og av at opplæringen ikke skal skje på autoritetsbud, har dette verket dannet en egen skole i pedagogikken. Barnet skal ha rett til å lære tingene og verden å kjenne gjennom sin egen aktive virksomhet. En viktig rolle for oppdrageren blir å forebygge villfarelser og laster. For Rousseau var ikke barndommen en forberedelse til å bli voksen, men en selvstendig del av livet.