Helt siden han begynte å spille klassisk gitar,
den gangen han hadde søkt seg inn på musikklinja på den videregående skolen i byen hvor han vokste opp, visste han at det var det som var hans forse: disiplinen. Vennene var kreative og kvikktenkte, men han var beinhard. Det var sånn han måtte gjøre det, ikke føle, men gjøre. Han overkom sin egen talentløshet ved å ta tida og tålmodigheten i bruk, og så lenge han ikke satte seg sjøl i situasjoner hvor han kunne bli overrumpla, så lenge han aldri lot seg overtale til å ta ting på sparket, gikk det bra. Så lenge han spilte på sine egne premisser.
Affektlære er en fortelling om musikk og kjærlighet. Og om å gi seg i tide.
