Forlaget skriver om denne boka:
En samling noveller
bestående av både korte, elliptiske tekster og lengre fortellinger hvor forfatteren kombinerer leken distansering med alvor og innlevelse for å skildre ulike former for vold, død og utsatthet. Ero Karlsen skriver detaljert, utførlig og assosiativt om forfeilede tenår, om å møte hvithaiens tomme, svarte blikk, om å lete etter det virkelige Syden og støte på noe ganske annet.
Hun løftet hendene opp foran seg, mønstret dem.
«Brannsår,» sa hun.
«Du har ingen brannsår,» sa jeg.
Hun ristet langsomt på hodet, la ei hand foran øynene, lot den hvile der.
«Alt det hvite,» sa hun.
«Så du et hvitt lys?» sa Marianne.
Mora vår ristet på hodet igjen.
«Et bål,» sa hun. «Digre flammer. Vekk meg hvis jeg sovner for faen.»
Så lukket hun øynene. Først trodde jeg hun gjorde det som en form for morbid spøk, men vi skjønte etter hvert at hun faktisk sov.
