Roland Barthes var en forkjemper for språkets evne til fornyense. Men klisjeene og stereotypiene er uunngåelige. De melder seg i livets mest emosjonelle situasjoner, som i forbindelse med kjærlighet, sorg og død. Når Barthes høsten 1977 mister sin mor, konfronteres han selv med språkets grenser. Fra dagen etter morens død fører han i to år en dagbok hvor han nedtegner sine følelser og refleksjoner i kortfattede notater. Noen er trivielle og prosaiske, andre fremstår som poesi. De etterlatte tekstfragmentene som her er samlet under tittelen Sorgensdagbok er gripende i all sin enkelthet. Kanskje et bidrag til tårenes historie.
