Hinsides lystprinsippet er Sigmund Freuds mest gåtefulle og spekulative verk. Det har inspirert er en rekke filosofer som Jacques Derrida, Gilles Deleuze og Walter Benjamin, og står sentralt i Jacques Lacans reformulering av psykoanalysen. Her lanserer Freud sitt omdiskuterte begrep dødsdrift, som mange psykoanalytikere har funnet vanskelig å svelge.
Gjennom sosiobiologiens økende nedslag i psykologien, har Freuds tenkning om forholdet mellom livs- og dødsdrifter fått fornyet interesse. Det biologiske utgangspunktet for Freuds tenkning er påfallende. Boken befinner seg på grensen mellom human- og naturvitenskap og bygger bro mellom de to kulturer.
Samtidig har verket en dypt personlig dimensjon, da den også kan oppfattes som Freuds sørgearbeid over sin tidlig avdøde datter Sophie , som døde bare 26 år gammel. Barnebarnet Ernst leker med en trådsnelle som han kaster bort og haler frem igjen for å håndtere morens fravær. Freud leker en essayistisk lek med et problem han forsøker å få tak i, men som stadig forsvinner mellom fingrene hans.
Som Eivind Tjønneland dokumenterer i sitt etterord, er diskusjonen om Hinsides lystprinsippet ikke bare uavsluttet, men har fått fornyet aktualitet.
OVERSATT AV KARI UECKER. ETTERORD AV EIVIND TJØNNELAND