Forlaget skriver om denne boka:
«Min stilling til norsk potrætkunst vil først fremtiden kunne fastslaa;»
ASTA NØRREGAARD (1853-1933) tilhører gullaldergenerasjonen av norske malere, men sluttet seg ikke til et nasjonsbyggende kunstnerisk program i tiårene rundt 1900. I stedet dyrket hun en akademisk og idealistisk kunst. Francis Bull hevdet at hun «fnyste i raseri over (...) den moderne kunst». Hennes holdning - og temperament - førte til at hun ble holdt utenfor «det gode selskap».
Gjennom en menneskealder arbeidet Asta Nørregaard konsentrert og målbevisst med portretter, kirkekunst, landskapsmalerier og krevende religiøse komposisjoner. Først og fremst inntar hun en sentral plass i norsk kunsthistorie som de rikes portrettør. Hun hadde en genuin interesse for portretter og utviklet en virtuos pastellteknikk. Hennes betydelige evne til å skape portrettlikhet og en utpreget vilje til å idealisere sine modeller gjorde henne til en ettertraktet portrettmaler for den norske overklassen.
Anne Wichstrøm gir et nyansert og detaljert bilde av kunstneren Asta Nørregaard, som var godt kjent i sin samtid, men som senere har inntatt en beskjeden plass i kunsthistoriske fremstillinger. Boken er et viktig korrektiv til bildet vi har av norsk kunst og kunstoffentlighet omkring 1900.