Jeg hørte det vesle kneppet av kvinnen da hun lukte døra etter seg. Da jeg så på far, så jeg at han døde i en grimase. Jeg tok på det sølvlyse håret hans. Det hadde jeg aldri gjort før. Det var hardt. Ikke et strå skilte seg fra de andre. Hele manken lå skinnende i orden, den lå slik den gjorde når han kammet og kammet seg i speilet med røde lister rundt, når han bøyde seg mot speilflata med nasatippen nesten borti. Han sa en gang jeg sto og betraktet han: "Dætta fæle håret." Jeg sa: "Håret ditt ligner på håret hass Cary Grant." Setningen bare datt hel og fin ut av meg. Da svarte far med å nappe nasahår.
Bureiseguttens jordveg er en uvanlig godt skrevet bok, med en til tider hjerteskjærende god historie. Frank Eriksen skriver levende og overbevisende om noe som ikke er lenger, men som likevel fant sted for ikke lenge siden. Han skriver om bureiseren og hans sønn, og tar oss med inn i en verden som fremkaller erindringer med stor autoritet.