Kristian Lundberg blåste nytt liv i arbeiderlitteraturen med Yarden (2011) - en roman om hans egne erfaringer som timelønnet vikar på havna i Malmø. Boka rapporterte sant og sterkt fra en arbeidshverdag vi ikke trodde eksisterte i Skandinavia.
I Og alt skal være kjærlighet er vi tilbake på det forblåste, sørsvenske havneområdet. Men perspektivet er et annet. For var det ikke noe forfatteren utelot i den forrige boka? Styrte han ikke unna det aller vanskeligste, det aller såreste forholdet til ungdomskjæresten K, som han mistet på grunn av sitt eget rusmisbruk?
