"Legen er forbausende ung. Usikkert håndtrykk - er han litt nervøs? Han kremter og tar endelig ordet: 'Du har en livsvarig sykdom. Du må leve med denne diagnosen resten av livet.' Jeg er uhelbredelig. Fra nå av skal jeg leve med kreft, enten jeg vil det eller ei. Cancer prostata. Det hjelper å sette ordene på papiret. De er mindre farlige der enn i hodet. Det er ordene som gjør oss til mennesker, og derfor er de vår styrke når vi står overfor livets mest truende realitet. Ord er alvor. Nå mer enn noensinne." Slik begynner denne dagboken som handler om å skape en ny tilværelse og en ny identitet i et liv med kreft. Forfatteren leter etter en vei videre, ikke som pasient, men som "cancerianer". Han søker støtte i poesi og gastronomi, i hverdagslivets store og små gleder - nærhet og vennskap, jakt og fotball. Det er ikke meningen at vi skal finne meningen med livet, men at vi skal søke etter den, skriver han. Det er ikke døden som banker på sammen med kreftdiagnosen, men livet. Noen ganger så kraftig at det nesten gjør vondt.
