Høsten 2010 kommer den første advarselen. Stig Larsson får ikke puste. Fire uker senere skjer det igjen, og han må legges inn på sykehus. Han frykter at det nærmer seg slutten. Samtidig opplever han at trangen til å skrive kommer tilbake, det er lenge siden sist. I denne selvbiografiske romanen blottlegger Larsson sitt eget liv. Han forteller om livet bak overskriftene, om rusen, kreativiteten, kjærligheten og de viktige vennskapene.
Klokka sju om morgenen den 31. oktober 2010, samme natt som sommertid går over i vintertid, kommer den første advarselen. Stig Larsson får ikke luft. Fire uker seinere skjer det igjen, og han havner på S:t Görans sykehus. Har tiden tatt ham igjen? Slutter det nå?Trangen til å skrive ? for første gang på lenge ? kommer samtidig. ?Hvordan skal jeg begynne? Det får begynne som det vil. Jeg skal ikke tenke så mye. Det trenger ikke å være flott skrevet. Dette er noe annet. Dette er alvor.?Stig Larsson har skrevet en bok om sitt liv, om dop og kjærlighet, vennskap og arbeid. Han spurte hva jeg holdt på med og jeg svarte at jeg nå, eller rettere sagt for to timer siden, hadde bestemt meg for å skrive en bok om meg selv, vel å merke ikke en selvbiografi ? jeg grøsser bare ved tanken ? men en bok om hvordan det er å være en fyr som meg.
