Jeg-personen i Erling Kittelsens nye roman havner innerst i en fjordarm på sørvestlandet. Bak seg har han et slags havari som narkovrak, da han som gutt endte på et loftsrom hvor det bor en gammel mann. Midt i abstinensen vokser det fram en indre verden knyttet blant annet til figuren Jako, som han lar reise til sine dyrevenner. Etter hvert tar han og den gamle turer ut i byen sammen. Hele tiden må han lure seg unna forfølgere. De kommer borti en seanse med helt unge misbrukere som blir ledet til å tro at de trenes opp for å bli observatører av hendelser i det ytre rom. Slik blir de lokket til narkomisbruk. Til slutt skjer en uforklarlig hendelse. Det er den som gir jeg-personen støtet til å fortelle det hele. For å få den plassert inn i sitt liv som voksen.
I "Jeg, Jako" bruker Erling Kittelsen sin poetiske og mytiske fortellerform samtidig som han tar opp rusproblemer blant ungdom.
Jeg-personen i romanen havner innerst i en fjordarm på sørvestlandet. Bak seg har han et havari som narkovrak, da han som gutt endte på et loftsrom hvor det bor en gammel mann. Han klamrer seg til vegg, gulv og egne refleksjoner, blandet med frykten for den tause gamle og for at forfølgere skal finne ham.
Midt i abstinensen vokser det fram en indre verden knyttet til figuren Jako, som han lar reise til sine dyrevenner. Denne konkurrerer med rus-dimensjonen. Etter hvert tar han og den gamle turer ut i byen og kommer borti en seanse med helt unge misbrukere som blir ledet til å tro at de trenes opp for å bli observatører av signaler fra det ytre rom. Til slutt skjer noe uforklarlig, som gir jeg-personen støtet til å fortelle det hele.
