Det er nærliggende å lese "Øydikt" som en fortsettelse av og utvidelse av Jo Eggens forrige diktbok "Stavkirkedikt". Men så blir de noe mer, bokstavelig talt: de får større radius, også geografisk og i tid, og de får større omfang, de buler av stoff, de blir mer urene, de lar seg besudle av historien.Øydiktene starter også med kirker, denne gang på Bornholm, men perspektivet er fra første dikt utvidet til å omfatte samtid, reklamespråk, samtidskritikk, det metafysiske og det historiske blander seg.
Det er nærliggende å lese Øydikt som en fortsettelse av Jo Eggens forrige diktbok, Stavkirkedikt. Men så blir diktene noe mer, bokstavelig talt: De får større radius, geografisk og i tid, og de får større omfang. De blir mr urene, de lar seg besudle av historien.
Øydiktene starter med kirker, denne gang på Bornholm. Perspektivet er fra første dikt utvidet til å omfatte samtid - det historiske blander seg med reklamespråk og samtidskritikk.