I Mikkel Bugges noveller slår virkeligheten sprekker. Hemmeligheter avsløres. Usedvanlige møter og farlige forskyvninger finner sted. En forfatter stjeler historien til en nær kollega. En kvinne slår hull i hodet og gjør alt hun kan for å hindre at innholdet renner ut. På en låve i Steigen bretter en kunstner ut sitt indre. Mikkel Bugge har tidligere gitt ut novellesamlingen Yttersider og romanen Gå under jorda.
«Du smeller hodet i glassdøra idet du springer inn for å hente tvillingene som er på vei over til den djupe enden av bassenget. Ør blir du liggende på det glatte gulvet i svømmehallen uten å komme deg av flekken.»
Mikkel Bugge starter sin andre novellesamling med et smell som gir blodsmak i munnen og en uro som holder seg boka igjennom. Åpningen penser også tankene inn på Italo Calvinos «Hvis en reisende en vinternatt». Som Calvino starter Bugge i en effektiv du-form, og begge forfatterne er fulle av eksperimenteringslyst og mindre opptatt av å leie leseren gjennom en enkel og forutsigbar verden.
Denne første novellen, «I den kalottliknende hatten» begynner riktignok i det hverdagslige, men Bugge skriver seg tidlig ut over det realistiske rammeverket jeg først tror jeg har steget inn i. Og selv om jeg ikke syns den er bokens beste, er jeg allerede fjetret.
Bugge debuterte med novellesamlinga «Yttersider» i 2007, romanen «Gå under jorda» kom i 2010, så dette er hans tredje bok på syv år. Det er ikke et tegn på overproduktivitet, men det har gitt Bugge en stil og selvsikkerhet som gjør at «Tauet» klarer å holde tak i det meste. Alt fra kriminalplot til selvironiske blikk på forfatterstanden og oppvekstsskildringer fra et fiskenaust i Nord-Norge skrives med samme overbevisningskraft, selv om Bugge benytter seg av svært mange ulike virkemidler. Novellene har en løs indre sammenheng, men som historiene i seg selv går det ikke helt opp. Det er heller ikke det forfatteren etterstreber.
De to novellene jeg syns er aller best handler begge om den tysk-norske kulturarbeideren Bernt Bierman. Gjennom denne karakteren får Bugge tematisert lengsel, kjærlighet, skyld og skam på svært originale og uventede måter. Det er umulig å vite hvor Bugges noveller svinger, men det gjør det enda morsommere å være med på turen.
De aller snåleste ideene, som den om en fyr som finner et langt tau inni seg, eller en arkitekt som har tegnet inn hemmelige rom i helt ordinære høyblokker, balanserer på grensen, men glir aldri over i kategorien «ville, irriterende forfatterpåfunn». I stedet klarer Bugge å rettferdiggjøre dem ved hjelp av karakterenes desperasjon og lengsel, iblandet en utsøkt form for lavmælt humor: «Jeg var sliten etter en lang dag med åttendeklassinger og særlig en av dem, en nydiagnostisert luring fra Bankgata som drev en lavintensiv sabotasje av opplegget mitt.» Omtalen er skrevet av Erle Marie Sørheim som en anmeldelse i Dagbladet.