Måneden er august, året er 1983. Midt i villastrøket ligger sykehuset hvor statsministeren er innlagt. Gatene er fulle av politi, pressefolk og demonstranter. Den enslige damen som er nærmeste nabo til sykehuset har forbløffet fulgt med på oppstyret. Men nå er det hele over, statsministeren skal skrives ut. Kvinnen skal bare ha besøk av rørleggeren først. Nå ringer det på, det må være han som står ved inngangsdøren, og det må være rørleggerutstyr som ligger i den merkelige kofferten han har med seg. I novellesamlingen «Drapet på Margareth Thatcher» skriver Hilary Mantel om klasseskiller, familiekonflikter, plutselige dødsfall, ekteskap og utroskap.
Det er den 6. august 1983. Helt siden statsministeren ble innlagt på det private sykehuset midt i kvartalet, har ikke villastrøket vært til å kjenne igjen. De siste dagene har gatene vært fulle av pressefolk, politifolk og demonstranter. Den enslige damen i huset ved siden av sykehuset har fulgt med i forbløffelse. Men nå er alt snart over. Kanskje vil damen få et glimt av statsministeren når hun forlater sykehuset om noen timer, før hun setter seg inn i limousinen. Det er bare rørleggeren som skal komme først. Det må være han som ringer på nå. Det må være han som står ved inngangsdøren. Det er sikkert rørleggerutstyr han har i den merkelige kofferten han bærer med seg. Mantel skriver lysende skarpt og uforutsigbart om kjønn, ekteskap, klasse, familie og sex i en samling tekster som kretser rundt kjernen i den menneskelige eksistens. Drapet på Margaret Thatcher gir norske lesere mulighet til å møte en utrolig forfatter på høyden av sitt mesterskap.
Handlinga i dei ti novellene spriker til alle kantar, men går ein meir tematisk til verks kan ein oppdage trådar som bind i alle fall nokre av dei saman: Her er det langt mellom folk, av og til i bokstavleg forstand, nesten alltid i overført meining. Korleis angår ein kvarandre? Kva slags ansvar har vi for situasjonar og skjebnar? Men dette er sjeldan ein formulert tanke i hovudet på forteljarane. Trass i at dei er sårbare og utsette, er blikket på andre skarpt og nådelaust: «Mary-Beth var liten og virket oppsvulmet under huden; hun var en kraftløs, fregnete, dvask og falmet rødtopp som virket forsagt og uvant med konversasjoner». Vi er på utforsking av det nervøse samspelet mellom folk som uforvarande dumpar inn livet til kvarandre. Der krisa ikkje er der frå starten, ligg det ei snikande uhygge eller i alle fall noko ugreitt og rugar. I tittelnovella ventar ei kvinne på røyrleggjaren og slepper derfor utan vidare inn ein ukjent mann med stor bag i huset sitt. Men nei, det var ikkje røyrleggjaren. Det viser seg nemleg at soveromsvindauget hennar er perfekt for den som vil skyte fru Thatcher når ho kjem ut bakvegen frå ein klinikk der ho har teke ein augeoperasjon. Kva gjer ein når ein har sleppt ein snikmordar inn på soverommet? Vår dame kjenner seg lett medskuldig og utviklar på imponerande kort tid eit slags Stockholmssyndrom andsynes IRA-mannen som står og glaner ut vinduaget hennar gjennom eit våpensikte. Omtalen er en omstrukturert utgave av en anmeldelse utarbeidet av Marta Norheim i NRK.
