Jo Bech-Karlsen beskriver her en ny litterær bølge innen norsk dokumentarlitteratur. Her møtes subjektivitet og saklighet i en ny form for skrivekunst. Den nye litteraturen kjennetegnes av økt bruk av referanser til andre tekster, i tillegg til noter, kildeangivelser og litteraturlister. Forfatterne skriver ofte i første person og har lagt bort den allvitende forfatterstemmen, noe som gir økt selvrefleksivitet og større vilje til dialog. Bech-Karlsen viser også hvordan forfatterne inngår en leserkontrakt om at bøkene er virkelighetslitteratur. De motsetter seg dermed de hybridformer som ellers er utbredt i litteratur og kunst.
Jo Bech-Karlsen beskriver her en ny litterær bølge innen norsk dokumentarlitteratur. Her møtes subjektivitet og saklighet i en ny form for skrivekunst. Den nye litteraturen kjennetegnes av økt bruk av referanser til andre tekster, i tillegg til noter, kildeangivelser og litteraturlister. Forfatterne skriver ofte i første person og har lagt bort den allvitende forfatterstemmen, noe som gir økt selvrefleksivitet og større vilje til dialog. Bech-Karlsen viser også hvordan forfatterne inngår en leserkontrakt om at bøkene er virkelighetslitteratur. De motsetter seg dermed de hybridformer som ellers er utbredt i litteratur og kunst.
