Hanif Kureishis nye roman, Siste ord, introduserer leserne til en bejublet forfatter (og fantastisk fiksjonskarakter) som har få gode egenskaper. Det reiser spørsmålet om hvor mye vi bør eller ikke bør vite om personlighetene og livene til våre store kunsntere. Hva hvis vi ikke liker det vi ser? Må vi beundre en mann for å beundre hans kunst?
Den unge forfatteren Harry skal skrive en biografi over et av sine idoler, Mamoon, en kontroversiell men feiret litterær gigant. Harry skal bo hos ham i seks måneder for research. Han konfronteres med spørsmålet om hvor langt han skal gå i å beskrive Mamoons dårlige og destruktive sider.
Kampen mellom det virkelige liv og det litterære liv, mellom Harry og Mamoon, mellom det som varer og det som er bare rykter, tar mange ulike retninger gjennom romanen,. Til slutt kan Harry bare konkludere med at Mamoon har vært viktig som kunstner, at han har vært en forfatter, en ordkunstner, en sannhetssiger, og at bøkene er ” siste ord” i en forfatters liv, og vil overleve og trumfe personlige handlinger.
