Det så ut til å bli en fin dag på Saluddens camping. Himmelen er blå og gresset er vakkert og grønt. I går var alt som vanlig: glade stemmer, osende griller, mygg og vin i glasset. Men nå har alt forsvunnet. Campingen, sjøen og til og med sola er borte. Det eneste som er igjen er en endeløs grønn eng, fire biler med campingvogn, åtte voksne, to barn og en hund og en katt. Så kommer regnet, som en befrielse. Men det er nå det virkelige marerittet begynner.
En mektig roman om aldri å la noen være alene igjen.
De våkner en morgen i campingvognene sine. Det kjennes på en måte akkurat som morgenen før. Men allikevel er det noe som er forskjellig. Snart innser de at de er på samme campingplass som når de gikk til sengs. Men allikevel er det noe som er forskjellig. Gresset er velpleid, kort, frodig. Men allikevel forskjellig.
Og hvorfor akkurat dem. Hvorfor bare disse fire campingvognene? Hvorfor bare disse ti menneskene? Åtte voksne og to barn – hvorfor ikke flere? Og hva gjør de i et uendelig grønt felt? Gress i alle retninger og hvorfor under denne solfylte klare, blå himmelen? Og hvor er solen?
