I Linda Klakkens tredje diktsamling er det nettopp denne unfun-facten som får ramme inn verket. Her går vi ikke en sort sol i møte, men forfatteren skriver om en mor-datter-relasjon, beskjeden i sitt slag, altovergripende i sin enkelthet - et bevis for at livet faktisk lever, selv om det alltid og allerede er dødsdømt.
Linda Klakken skriver i sin tredje diktsamling om en mor-datter-relasjon, beskjeden i sitt slag, altovergripende i sin enkelhet. Det er et bevis for at livet faktisk lever, selv om det alltid og allerede er dødsdømt.