Dvanov og kameraten hans, Kopjonkin - en slags sovjetisk Don Quijote, ridende på sin hest ved navn Proletariatets kraft - reiser rundt i Sovjetunionen for å undersøke «den gryende spontane oppkomst av sosialisme i massene.» Og visstnok finnes det et sted - Tsjevengur - hvor det sies at utopien skal ha blitt til virkelighet - men hvilken form har den tatt? Og til hvilken pris? Tsjevengur regnes i dag som en av de store klassikerne innen russisk litteratur fra det 20. århundre. I Andrej Platonovs satiriske mesterverk - skrevet i 20-årene, men ikke utgitt i sin helhet på russisk før i 1988 - tegnes det et på samme tid brutalt og komisk bilde av tidens revolusjonære ånd og av ekstremismens mentalitet og mekanismer satt i praksis. Andrej Platonov (1899-1950) hører til forfatterne som ble holdt nede mens han levde, men som etter sin død har hatt en stadig stigende stjerne.
Platonov kjempet på de rødes side under borgerkrigen etter bolsjevikenes maktovertakelse. Men da krigen var over, kom tørken og hungersnøden, og Platonov omskolerte seg fra jernbaneingeniør til spesialist på irrigasjon og jordforbedring. Dessuten begynte han å gjøre seg gjeldende som forfatter i den kommunistiske lokalpresse, og i 1922 utga han sin første bok – diktsamlingen Det blå dyp. Men det var som prosaforfatter Platonov skulle skape seg et navn – fremfor alt etter sin død. For ikke nok med at han kom under hissig ild fra partitro kritikere – han pådro seg også Stalins personlige mishag.
Tsjevengur regnes i dag som en av de store klassikerne innen russisk litteratur fra det 20. århundre. I Andrej Platonovs satiriske mesterverk – skrevet i 20-årene, men ikke utgitt i sin helhet på russisk før i 1988 – tegnes det et på samme tid brutalt og komisk bilde av tidens revolusjonære ånd og av ekstremismens mentalitet og mekanismer satt i praksis.
