Kjære leser, jeg vil gjerne ha sagt med det samme at jeg foretrekker å
forestille meg deg som intelligent og fordomsfri, i besittelse av en velutviklet smak og tilstrekkelig dannet til å overse også mine mest iøynefallende mangler og sjenerende tilkortkommenheter uten å føle den minste fristelse til å påpeke eller kommentere dem, og dessuten som en intellektuelt leken person som har innsett at tilværelsens ubønnhørlig påkrevde alvor blir forståelig, for ikke å si overkommelig, først i det øyeblikk man endelig greier å gi slipp på de mange resirkulerte oppfatningene man måtte ha om seg selv, og våger å la alt håp om forståelse fare. Noe annet ville blitt for nedverdigende for oss begge; disse innledende bemerkningene er ment som en påminnelse om nettopp det.
To menn i midten av 50-årene møtes på perrongen for vestgående linjer på Grønland t-banestasjon en søndag i juni. Den ene er forfatter, den andre er Andreas Sanner, revisor og enkemann. Begge har gått under jorden, og begge utøver en form for botsøvelse. Midt i mylderet søker de sammen.
Angiveren er den romanen Terje Holtet Larsens forfatterkarakter ikke ønsker å skrive. Med finslipte formuleringer og snirklete setningskonstruksjoner søker jeg-fortelleren tilflukt fra det norske kulturlandskapet. Selv er Holtet Larsen en særegen og nådeløs humorist, som med sine svimlende romankonstruksjoner speiler tilværelsen i vårt oljevelsignede lykkeland.
