Det norske folkemord var et resultat av Hitlers forrykte jødehat, som bunnet i en oppfatning av verdenshistorien som et skjebnedrama der jødene var roten til alt ondt, i helt konkret og bokstavelig forstand.
Det var ikke snakk om en rangering der nazistene hatet jøder mest, afrikanere litt mindre, indere og kinesere enda litt mindre - jødene var rett og slett ikke-mennesker. Og farlige.
Tanken om jødene som en kosmisk fiende ble aldri forstått i Norge. Quisling og hans hjelpere hadde ikke engang noen grunnleggende ideologi å gjemme seg bak når de lot de norske jødene sendes i døden. Det trengte de ikke. Det var nok med en velutviklet sans for eget beste, en evne til å se en annen vei, til å late som ingen ting - en evne til ikke å føle noe.
Hitlers innerste krets kunne ikke satse på at det fantes mange nok som delte deres ideologiske overbevisning til at man kunne myrde hver eneste jøde i hele Europa. Det de satset på, var at det fantes mange nok som delte deres mangel på medfølelse og moral til at man kunne myrde hver eneste jøde i hele Europa.
Disse fant de, også i Norge.
