Ingeborg hadde suksess med en roman for ti år siden. Nå jobber hun deltid som kontormedarbeider i et bemanningsbyrå. Hun bor sammen med hunden sin i en leilighet ved en park i byen, mens hun venter og tenker på datteren Selma som nettopp har flyttet hjemmefra. Selma er i ferd med å omsette de politiske ideene sine til konkrete handlinger. Selv vil Ingeborg skrive en doktorgradsavhandling i idéhistorie, men det blir stadig tydeligere at dette prosjektet ikke er forankret i akademiske eller andre realiteter. Mens jeg husker det forteller om overmot og usikkerhet. Ingeborg drømmer om det himmelstormende geniale, men vil samtidig sprenge begrepet. Hun lengter etter vennskap, og en kjæreste, men potensielle kjærestekandidater er enten gift, homofile eller rett og slett uintelligente. Ingeborg møter dette med tenkning. Hun tenker på utopier, på ny og fremmedgjørende teknologi, på hvorvidt klassebegrepet fortsatt er brukbart, på kapitalismens mekanikk og virkninger, på barndommen og på begjær. Og hun tenker på tenkning. For til tross for sin manglende akademiske skolering stiller Ingeborg både vidtrekkende og vidløftige spørsmål. Hun lurer på hva som er stort i det lille, hva kunnskap er, og hva politikere mener når de sier at det immaterielle blir det nye satsningsområdet i Norge. Mens jeg husker det er en vill, motstandsfylt og sivilisasjonskritisk roman.
Ingeborg sitter alene i leiligheten sin og venter på at datteren, som har flyttet ut for å redde verden, skal komme på besøk. I denne romanen følger vi Ingeborgs tankestrøm. Hun vil skrive en doktorgradsavhandling om Ingeborg Bachmann, men hun har ikke de lavere gradene på plass. Hun er full av hybris, men samtidig svært oppmerksom på andre menneskers blikk. Blant temaene som utforskes i denne romanen er klassebegrepet, kapitalismens maskineri og konsekvenser, teknologisk utvikling, barndom, begjær og det å tenke. Kristine Næss sin forrige bok var Bare et menneske, som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Omtalen er utarbeidet av BS.
