I dag ligger det 88 shingon-templer vakkert strødd langs kysten av øya Shikoku i Osakabukten. Mellom dem går pilegrimsmarsjen Hachijuhakkasho-junrei, Japans eldste og viktigste, og her vandrer pilegrimer i sine karakteristiske hvite klær og med sine staver, året rundt. I følge den esoterisk-buddhistiske retningen shingon kan du oppnå Buddha-tilstand i dette livet, så vi bestemmer oss for å prøve. Og mens vi gjør det, går vi oss inn i det japanske samfunnet og i naturen, bader i varme kilder, bor på vakre, gamle templer og spiser vidunderlig japansk mat. Er det mulig å tenke seg en bedre måte å komme til erkjennelse på? Hovedtanken i shingon er at det finnes tre mysterier: det fysiske, det mentale og ordene. Nirvana kan oppnås gjennom hver enkelt del. Mysteriene i det fysiske nås via kroppens bevegelse i meditasjon. Mysteriene i det mentale er knyttet til måten man søker sannheten på. Og mysteriene i ordene blir overlevert gjennom Buddhas sanne tale. Turen er altså en fysisk vei til opplysning.
De fant den hemmelige døra rett inn til hjertet av Japan. 88 templer, 140 mil, 7 uker og Nirvana uten å dø først. Japan er akkurat like fasinerende som du tror. Og mye enklere å reise i enn du fryktet. Det handler bare om å finne nøkkelen inn. Kari Gjæver Pedersen (tekst) og Christine Istad (foto) vil under huden på Japan og bestemmer seg for å gå landets viktigste pilegrimstur der man tempel for tempel kan rense seg for sine negative bindinger og oppnå nirvana i dette livet. Slik tar de seg skritt for skritt inn i den japanske hverdagen og kulturen. Underveis innser de at nettopp denne reisen er nøkkelen til den hemmelige døra man ikke finner som turist. Det blir en eventyrlig ferd i det som er drømmenes land og solens rike. De møter et annet Japan, åpne mennesker, fasinerende skikker, dyp tenkning, varme, glede, latter, omsorg - og en trygghet som en reisende overalt ellers i verden ikke kan drømme om å oppleve. «I ei smal gate på Shikoku kommer hun springende med te og niste i en nydelig pakke. Så sitter hun på benken sammen med oss og snakker mens vi drikker. Stryker oss over hendene. Sjekker at vi tar maten i sekken. Bonden henter appelsiner til oss fra treet. Bakeren gir oss kaker. En eldre dame vi treffer på veien kommer med penger og bukker og spør om vi kan legge dem i kassen i templet på vegne av henne. Vi er fremmede. Men som pilegrimer er vi en av dem. Her er så annerledes enn hjemme. Her plukker man gresstråene ut av den duftende, myke mosen, slik at den skal være fin og grønn. Her henger gartneren i trærne. Her sover og sitter man på gulvet. Her er små hager som gir stort inntrykk. Her hersker prinsippet om at kulturen skal forsterke naturen, og derfor er alt ekstra vakkert, ekstra betagende, ekstra rørende. Det er derfor du kan ligge på risputen din på det teppet som du tror er en madrass (men du er ikke sikker), og med dynen over deg (ikke sikker på den heller) og se ut på det som er utenfor de store skyvedørsvinduene som kan glis til side. Ved siden av deg står en kopp te på et bord i dekorert lakk. I luften henger røkelsen, og snart skal du reise deg, kle deg, gå til messe, og etterpå skal du gå gjennom landet, mellom åkrene, bak butikkene, inn på de små kafeene. Men nå er det helt grytidlig og du tar trappene i templet og kjenner at veggene er i tømmer. Det lukter som hjemme, svartbrent tre, tjære, men lydene er annerledes. Og i går kveld, bare noen timer tilbake, lå du i den varme kilden utendørs og drakk en kald øl mens du så på stjernene.» Hva skal man si? Lite, tror jeg. Kanskje bare: Les og dra.
