Før tok man et bilde for fotoalbumet, for minnene. I dag tar man et bilde for øyeblikket. Jeg er her. Akkurat nå. Se meg. Delingsfunksjonen - som via mobilen knapt er til å skille fra selve fotograferingen - gjør noe med forståelsen av fotografiet som medium, men også med vår måte å se verden på. Hvor går grensen mellom opplysning og overvåkning i strømmen av bilder over skjermen? Hva forteller kravet om likes, hjerter og kommentarer om samfunnet vi er i ferd med å skape? På hvilken måte har blikket vårt endret seg? Og finnes det frisoner utenfor de etablerte sosiale rammene - eller alternative synsmåter? Undersøkelsene tar John Erik Riley til ørkenen i Sør-California, til en søvnig ferieby på den engelske vestkysten, til en skoleklasse i Bærum, til en hytte i Espedalen og til slutt til Washington, D.C., under demonstrasjonene mot Donald Trump. Underveis tar han sine egne bilder, ikke ment for nettverkene, men som en måte å rense blikket på, se verden på ny. Øynene i ørkenen er en bok om problemstillinger som enhver med en smarttelefon vil kjenne igjen. Men den handler også om å dyrke det særegne, personlige og amatørmessige, om nødvendigheten av å utforske nye mentale landskap og gjenerobre tapt terreng. Og om å finne tegn til liv på de mest ugjestmilde steder.
Etter smarttelefonenes inntog, har bilder en helt annen rolle og funksjon i dagliglivene våre. Vi tar ikke lenger bare bilder for å samle minner i et fotoalbum, men for å markere i nåtid hva vi gjør, hvor vi er, og ikke minst hvem vi er. Essayene følger John Erik Rileys reiser fra Bærum til Sør-California-ørkenen, fra en hytte i Espedalen til Washington D.C., og bildene han tar underveis. Bildene er ikke ment for andre enn ham. Kan de private bildene fungere som en metode for å rense sitt eget blikk? En vei inn i nye mentale landskap, en ny måte å se verden på, der andres bekreftelse ikke er nødvendig? Omtalen er utarbeidet av BS.
