Den gamle føler han skal dø og at han har mistet noen ualminnelige evner. I dødsøyeblikket skjer det noe, og den gamle lever videre både med sine vanlige og uvanlige sider. Den fortellende jeg-stemmen er en tidligere narkoman, som den gamle tok seg av en gang. Fabelen Den gamle står alene, likevel gir den nøkler til andre av Erling Kittelsens tidligere fabler, hans poesi, dramaer og samtaler med gammelt mytestoff. Fabelen kommer fra oss selv, sier Erling Kittelsen. Alt dette fins her. Å mangle noe er like viktig som å ha noe; det å miste, sette i pant, gi fra seg er like viktig som heltens evner. Erling Kittelsen har fått mange priser og utmerkelser langt utover Norges grenser.
En gammel mann skal dø, og han kjenner at noen uvanlige evner forlater ham, samtidig med livskraften. Da dødsøyeblikket inntreffer, skjer det noe - den gamle dør slett ikke likevel, men fortsetter å leve videre, prikk lik seg selv. Den merkelige hendelsen betraktes gjennom blikket til jeg-fortelleren, en tidligere narkoman som den gamle en gang tok seg av. Tidligere lesere av Erling Kittelsen vil gjenkjenne linjene som går til hans tidligere lyrikk, dramatikk, andre fabler og forfatterskapets gjennomgående dialog med eldre myter. Også denne fabelen trekker veksel på budskap om den subversive verdien i det å pantsette, gi slipp, og å miste. Omtalen er utarbeidet av BS.
