skriket er et sverd sylskarpt som fektes mot meg skriket er tjukt en tjukk tåke over hjernen min Hva skjer med jeg-følelsen i møte med noe så rått og nytt og nådeløst som det et spedbarn er? I langdiktet Nattnød skriver Aina Villanger frem et jegets ingenmannsland. Språket veksler mellom det utforskende, eksistensfilosofiske og teoretiserende, og det umiddelbart sansende og brutale. I denne vekslingen befinner også jeget seg: Den tenkende, analyserende bevisstheten fortrenges av den dyriske, desperate, mørkredde, men dukker opp igjen, gis dagens lys, i en bølgende, viljeløs og nødvendt omsorgstilstand.
I dette langdiktet skildres jeg-ets møte med et spedbarn. Å få barn, å stille kroppen til disposisjon for et annet menneske, er både en dypt eksistensiell og en svært fysisk, konkret erfaring. Dette forholdet speiles i språket, som bølger fra det teoretiserende og eksistensfilosofiske, til det sanselige og brutale. Jeg-et befinner seg i denne vekslingen, og slites mellom den dyriske og den tenkende bevisstheten i en omsorgstilstand som er sterkere enn ego. Omtalen er utarbeidet av BS.
