«- Når man blir så gammel som meg, så er det ingen samtidige mer, sier han. - Ingen ringer eller kommer på besøk. - Jeg er jo her. - Hva? - Jeg er jo her nå! - Jada. Jo. Men jeg skulle gjerne ha noen å snakke med. Helst noen jeg kunne male sammen med. Jeg skulle ha vært maler. Jeg skulle aldri vært i posten. Jeg skulle begynt å male tidligere. Jeg kikker rundt meg. Maleriene henger tett i tett på veggene og står på gulvet lent opp mot stoler og bokhyller. - Du har jo malt en del, da. - Hva? - Du har jo malt mye! Jeg peker rundt meg. - Jo. Men det er bare begynnelsen. Dette er ingen ting.» Camilla og farfar vandrer gjennom Kristiansands gater, gjennom barndommen til farfar, mimrer i gatene han gikk som barn. Han er på slutten av livet, hun snart midt i. Farfar forteller om en oppvekst forskjellig fra hennes egen, og gjennom deres tid sammen, gjennom hans minner og fortellinger, vokser et uventet vennskap frem. «Det er vakrest når det skumrer» er en roman om familie og om å bli kjent med hverandre før det er for sent, en erindringsroman om de store linjene i livet - døden, kjærligheten og lengselen etter det fullkomne.
Camilla er på besøk hos farfaren. Vennene hans har gått bort, og han føler seg ensom. Han angrer også på ting han ikke har fått gjort i livet. Farfaren forteller om oppveksten sin og mimrer. Gjennom deres tid sammen vokser et uventet vennskap frem. «Det er vakrest når det skumrer» er en roman om familie og om det å bli kjent med hverandre før det er for sent, og døden, kjærligheten og lengselen etter det fullkomne. Omtalen er utarbeidet av BS.
