I en ikke navngitt liten landsby holder urmaker Melkior Mussenden og hans kone Mathilde til sammen med gode venner. I denne landsbyen leves livet stille og rolig, innbyggerne bryr seg lite om samfunnets og nye tiders moter og alskens unyttig som blir prakket på dem. «Men hvorfor regner det bare her hos oss, når det er tørke overalt ellers i landet og verden?» undrer landsbybefolkningen på. De har med vennlighet og hjelpsomhet tatt imot den økende strømmen av mennesker som har mistet hus og hjem på grunn av tørken, og som nå får bosette seg i landsbyen. Dette ser landets Etater, Stat og Hierarki særdeles ublidt på, og snart får landsbyen ubehagelige besøk. Dette er den tredje frittstående romanen om ekteparet Mussenden, og føyer seg inn i den fortellertradisjonen Nygårdshaug er mest kjent for, og som gjerne forbindes med navn innen sør-europeisk eller latin-amerikansk litteratur, der fabelens form rommer undertekster med besk samfunnskritikk og filosofiske problemstillinger.
Urmaker Melkior Mussenden og hans kone Mathilde bor i en fredelig og stille landsby. Verden er rammet av tørke, og flyktninger strømmer på til den lille landsbyen, det eneste stedet det fortsatt regner. Landsbybefolkningen tar imot flyktningstrømmen med glede og velvilje, noe som ikke faller i god jord hos landets Etater, Stat og Hierarki; de bestemmer seg for å gripe inn. Dette er den tredje frittstående boken i serien om ekteparet Mussenden.
