Hvilke lidelser må vi se før vår medmenneskelighet våkner? Carsten Jensen tar i denne boken et kraftfullt oppgjør med hvordan vi snakker, tenker og handler omkring mennesker som er på flukt. Hvorfor kaller vi dem flyktninger, og ikke bare mennesker på flukt? spør forfatteren. Ingen fødes som flyktning. Ingen ønsker heller å dø som flyktning. Allikevel snakker vi om flyktninger som om det skulle innebære en fast identitet, på linje med å være norsk, dansk eller svensk. Mennesker på flukt er blitt tvunget til å bryte med alt de har, og allikevel bærer de en usynlig bagasje med seg: Håp og drømmer om en fremtid og et liv, og ideer om hvem de er og hvem de vil være.
Hvilke lidelser må vi se før vår medmenneskelighet våkner?
Carsten Jensen tar i denne boken et kraftfullt oppgjør med hvordan vi snakker, tenker og handler omkring mennesker som er på flukt. Hvorfor kaller vi dem flyktninger, og ikke bare mennesker på flukt? spør forfatteren.
Ingen fødes som flyktning. Ingen ønsker heller å dø som flyktning. Allikevel snakker vi om flyktninger som om det skulle innebære en fast identitet, på linje med å være norsk, dansk eller svensk. Mennesker på flukt er blitt tvunget til på bryte med alt de har, og allikevel bærer de en usynlig bagasje med seg: Håp og drømmer om en fremtid og et liv, og ideer om hvem de er og hvem de vil være.
Hvilken status har vår humanisme hvis den ikke har rom for mennesker i nød? I Hodestuperne etterlyser Carsten Jensen alminnelig anstendighet i møte med mennesker hvis eksistens er skjøvet helt ut på kanten, lik stupere på timeteren som håper det er vann i bassenget.
