Den spanske maleren kunne ikke synge, men elsket under en parasoll på rommet sitt. Han kjøpte alltid gammel frukt, fordi han syntes synd på de skrukkede pærene ingen ville ha. Han lekte med skrukkede mennesker, men forførte bare de glatte og fortærte aldri kvinner som ikke var i stand til å hate. Den spanske maleren elsket alt som er fattig og lurvete i kantene, og var skapt for å være i verden. Vi passet dårlig sammen. Den spanske maleren skrev brev under parasollen til kvinner han hadde forlatt etter lidenskap. Han lurte på om de savnet ham når de våknet alene. Om de i det hele tatt noen gang kledde på seg igjen, eller om de bare lå der og ventet. På ham. Ennå?
