Med utgangspunkt i Fredric Jamesons påstand om at "det er blitt enklere å forestille seg verdens undergang enn kapitalismens undergang", bygger på den britiske kulturkritikeren Mark Fisher en teori om at vår samtid domineres av en kulturell tilstand han kaller
kapitalistisk realisme. Selv om de fleste vet at kapitalismen er mangelfull og problematisk, anses den likevel som uten realistiske alternativer. Margaret Thatchers mantra "there is no alternative" har med det kommet til å bli oppfattet som noe av en naturlov, selv blant folk på den politiske venstresiden.
Gjennom analyser av sci-fi-filmer, TV-serier og musikk viser Fisher hvordan denne tilstanden kommer til uttrykk. Ved å mobilisere ideer fra kritiske teoretikere som Slavoj Zizek, Wendy Brown og Gilles Deleuze setter boken søkelyset på virkningene det å leve under den nyliberale kapitalismen har på enkeltindivider så vel som på samfunnet som helhet. I en kultur som har gitt opp muligheten for at fremtiden kan styres etter en annen kurs enn nåtidens, tvinges vi alle inn i konkurranse med oss selv og andre.
Noe av det mest originale ved boka ligger i Fishers vektlegging av hvordan det psykologiske er politisk. Dette kommer særlig frem i analysen av den kapitalistiske realismens reproduksjon, hvor et fenomen som Fisher kaller refleksiv impotens står sentralt: Mange vet at kapitalismen er problematisk, men de vet samtidig at det ikke finnes noe de kan gjøre for å forandre systemet. Dette blir en selvoppfyllende profeti som produserer en utbredt følelse av maktesløshet, noe Fisher setter i sammenheng med utbredelsen av depresjon.
Siden den først utkom i 2009, har boka blitt noe av et manifest for venstresiden - ikke bare i Storbritannia, men også internasjonalt.
