Martin Eia-Revheims oppvekst handlet om omsorgssvikt og svik. Utad var faren hans en karismatisk prest med hjerte for dem som hadde havnet på skråplanet, men hjemme misbrukte han alkohol, var voldelig og uberegnelig. I denne boken forteller Eia-Revheim sin historie. Det er beretningen om å leve i frykt, om en far som svikter i sin viktigste oppgave og om en sønn som fortsetter å være lojal og skjuler eller bortforklarer blåmerkene. Men det er først og fremst historien om den vedvarende kampen for å komme fri fra farens lange skygge, og finne plassen i sitt eget liv. Martin Eia-Revheims historie blir en viktig påminnelse om at det hver dag er barn i omgivelsene som må holde ut liknende opplevelser, og at det derfor er lov å blande seg. Omtalen er utarbeidet av BS.
Arven efter pappa er denne historien. Nå skal jeg ta eierskap til historien, fri meg fra grepet og bryte arvesynden. Jeg strekker meg mot lyset, men står ikke under lyset ennå. Kampen fortsetter.
Martins fortelling er en opprørende historie om svikt og svik. Om å vokse opp med en voldelig og uberegnelig far. Om alvorlig omsorgssvikt og vold som aldri ble oppdaget.
Litteraturen mangler ikke historier om en sønns vanskelige forhold til sin dominerende far. Denne historien handler også om pappaen som svikter i omsorgsrollen, men fortellingen handler mest av alt om sønnens kamp ut av fars skygge. Samtidig er ingen foreldre demoner, og det er nettopp forholdet mellom gode og dårlige minner som gjør barn usikre i sitt ønske om å reparere relasjonen, en kamp mange kjemper helt til det er for seint.
Eia-Revheim skildrer forholdet med ambivalens, her er også kjærlighet og lengsel, ikke bare skuffelse og bitterhet. Får du litt kjærlighet, vil du ha mer, skriver han. Hvem kjenner seg ikke igjen i dette?
