Ronald Dexter er en musiker i førtiåra uten spillejobber. Begge foreldrene er døde. Faren som også var musiker, døde mens han inspirert av Jimmy Dorseys spilleteknikk satte treflisa på saxen i halsen på innpust, og ble kvalt. Ronald er tynn som en hesjestaur, og håret er tjukt og stritt. Det står som ei såte på hue hans. Han hadde regelmessige trekk, blå øyne, og bortsett fra at stemmen var hes og låt som en gammal kortbølgeradio, var han det folk ville kalle en sjarmerende fyr. Han bodde aleine i den nedslitte barndomsleiligheten på Majorstua, og det var jazzen som var hans pasjon. Og da helst bibop'en med Charlie Parker, Munk, Gillespies store orkester fra slutten av førtiåra, Stan Getz og Dexter Gordon, og croonere som Sammy Davis, Dean Martin, Tony Bennett, Mel Tourné og selvfølgelig gubben sjøl, Frank Sinatra, som gikk utapå de fleste. Faren hadde etterlatt ham en sax og et klaver og en knallrød Alfa Romeo Bertone Coupé fra 1972. Og dessuten ei halvfull flaske Jack Daniels som visstnok var signert av Sinatra sjøl da han opptrådde på Oslo Spektrum i 1991. Ronald glemte aldri den forestillinga der Old Blue Eyes kom slentrende inn på scenen og åpna med Come fly With Me og avslutta med Paul Ankas My Way. Omtalen er utarbeidet av forlaget.
