Etter isen kommer havet. Det bærer oss til de nye kystene, vi padler langs de nye fjordene, finner de nye fiskeplassene, de nye boplassene, de nye badeplassene. I dypet under oss dekker havet sjøbunnen med tjukke lag av levende, salt leire hvor skogene skal vokse, kornet skal vokse, dyra skal beite, barna skal leke. Åkrene våre ligger på havets bunn. Gatene og husene og fabrikkene våre ligger på havets bunn. Biblioteket vårt og torget vårt ligger på havets bunn. Hvem løfter de nye øyene opp fra havet? Hvem smalner fjordene til sund? Hvem løfter strendene så plassene våre blir liggende inne på land? Min lille by gjør små nedslag, men trekker lange linjer: Geologiske endringer, planter og dyr på vandring, menneskers arbeid i landskapet og gradvise utarming av naturen. Alle tider foregår samtidig i Hilde Brunsviks hjertevarme kjærlighetserklæring til industribyen og landskapet som skapte den, der kortprosa og sanger går opp i en høyere enhet: 52 miniatyre r.
