Pianisten Joyce Hatto spilte ingen offentlige konserter etter 1970-tallet, men ga til gjengjeld ut et svimlende antall cd-er. Hun tolket store komponister som Chopin, Beethoven, Mozart og Liszt, og ble av mange betraktet som en av verdens fremste pianister. Men i 2007, året etter Hattos død, kom den store avsløringen: store deler av innspillingene var plukket fra andre pianister. Med utgangspunkt i denne reelle historien har Monika Isakstuen skrevet en roman hvor Joyce Hatto betraktes gjennom den norske pianostudenten Ida. Hun føler seg som en spiller i alt hun gjør, som datter, kjæreste og mor. Er det Joyce som har lært henne dette, eller bærer vi alle i oss evnen til å slå an toner som ikke er våre egne?
Hva får et menneske til å leve et liv i løgn? Hvilket spill er vi villige til å innlate oss på for å få det vi vil ha? Da Joyce Hatto døde sommeren 2006, ble hun av flere betraktet som en av verdens fremste pianister. Hun hadde riktignok ikke spilt offentlig siden 1970-tallet, men cd-ene som utkom i et svimlende antall de siste årene av hennes liv, ble ansett som sensasjonelle. Hun tolket dem alle - Mozart, Beethoven, Chopin, Liszt, Rakhmaninov. «Den største pianisten i verden som ingen har hørt om,» skrev en kritiker. Så, i februar 2007, avslørte det anerkjente tidsskriftet Gramophone det kanskje største bedrageriet i den klassiske musikken noensinne. Store deler av Joyce Hattos innspillinger var plukket fra andre pianister. Alt hadde vært en løgn. Av denne spektakulære historien har Monica Isakstuen formet en original og gripende roman. Joyce blir sett gjennom Ida, en norsk (fiktiv) elev av den britiske pianisten, som selv føler seg som en spiller i alt hun gjør - som datter, som kjæreste, som mor. Var det av Joyce hun lærte dette? Eller bærer vi spillet i oss alle, evnen til å slå an toner som ikke er våre egne, men som kanskje vil gi oss det vi ønsker oss mest av alt?
